News
by Kristine Greenaway
Den første kvinnelige preses i Bispemøtet i Den norske kirke sier hun har måttet lære å være tydelig på hvor hun står i kontroversielle saker, som homofile ekteskap – som hun støtter – samtidig som hun uttrykker respekt for synspunktene til kolleger som er imot.
Denne egenskapen, som har gitt biskop Helga Haugland Byfuglien tillit blant sine bispekolleger, er noe hun tilskriver sin erfaring som generalsekretær i KFUK/KFUM Norge.
"Gjennom arbeidet med unge mennesker lærte jeg å ta inn over meg en rekke ulike oppfatninger i saker som seksualitet og familieliv", sier Haugland Byfuglien. "Jeg lærte om ledelse, om å jobbe med et team av kolleger snarere enn som et individ."
Denne småvokste og stillferdig energiske kvinnen er en banebryter – en av de første kvinnene som ble ordinert til prest i Den norske kirke og nå den første kvinnen som er valgt til preses ved bispemøtet for landets tolv biskoper.
Hennes rolle og hennes nærvær har vakt interesse blant kirkens kvinner fra andre deler av verden som deltar på sentralkomiteens møte i Kirkenes verdensråd i Trondheim. De ønsker å vite hvem hun er, så jeg får et intervju med den travle kirkelederen i en drosje på vei til flyplassen.
Biskopen smiler når jeg ber henne beskrive hvem hun er, og svarer deretter med typisk åpenhet og klarhet: Jeg er en norsk kvinne, oppvokst i en kristen familie, gift og har tre barn og fem barnebarn. Jeg er en person med begge beina på bakken, veldig bevisst på hva som er viktig i livet mitt. Familie og kirke er de to grunnsøylene i mitt liv.
Når jeg spør biskopen om hvem hennes kvinnelige rollemodeller er, svarer hun uten å nøle: "Mor var min første og fremste modell for hvordan en kvinne kan lykkes. Hun ble enke i en alder av 38 og oppfostret seks barn alene. Hun var klok og sterk, en leder i menigheten, men gjorde det ikke ut fra egennytte. Det er min måte å gjøre det på også."
Som ung kvinne la Haugland Byfuglien merke til hvordan unge menn inntok scenen på ungdomsarrangementer, spilte gitar og var sjarmerende, mens de unge kvinnene tok ansvar for arrangementet og arbeidet bak scenen, utenfor rampelyset. Som voksen kirkeleder har hun måttet lære viktigheten av å stå frem med en offentlig profil. I sin rolle som preses for Bispemøtet i Den norske kirke er hun svært ofte i søkelyset og blir ofte kontaktet av media for å uttale seg om saker av offentlig interesse. Det har ikke vært lett å snakke om saker som er splittende for kirke og samfunn. I slike tider og i tider med personlig sorg har troen holdt henne oppe.
"Min tro er basert på forestillingen om at jeg ikke er alene. Jeg tror min Gud kjenner min sorg, min smerte, mine synder og brister når jeg ikke er som jeg burde være. Men Gud vender seg ikke bort. Denne kjærligheten til Gud som fortsatt er med meg, er det som gir meg styrke", sier hun.
Haugland Byfuglien sier at det er en gave at hun i sin stilling er blitt invitert til å delta i globale økumeniske arrangementer som Kirkenes verdensråds samling i Busan i Sør-Korea, i 2013. Hun er også visepresident for Norden i Det lutherske verdensforbund.
Det styrker min tro å møte andre kristne som lever i helt andre tilværelser, å synge nye sanger, å høre hvordan andre tolker bibelske tekster og lytte til bønner fra andre steder. Som jeg sa i min hilsen til Kirkenes verdensråds sentralkomité tidligere denne uken, er økumenikk et svar på Jesu' bønn om at alle må være ett."
Drosjesjåføren – en afroamerikaner å dømme etter aksenten – skotter i bakspeilet og lytter uten blygsel. Senere fortalte han meg: "Det var en kjempeinteressant samtale!"
Mer informasjon:
Kirkenes verdensråds sentralkomité