News
Bål på fjell og langs kysten og hyggelig samvær markerer dagen som tidligere var kjent som Jonsok (Johannesvake), men nå mest går under navnet sankthansaften (sankt Johannes’ aften), en feiring til ære for døperen Johannes.
Lenge før dagen fikk noen av disse betegnelsene, før kristendommen kom til Nord-Europa, ble det denne dagen, 23. juni, holdt en hedensk bålfest for å feire årets lengste dag. Hekser, troll og alver ble sagt å fare rundt jorden ved sommersolverv, i lyset fra midnattssolen og menneskene markerte dagen med fertilitetsritualer.
Da kristendommen kom til landet og den gamle kulturen ble utfordret, ble skikkene formet om og i stedet vinklet mot en feiring av helgendagen til minne om Døperen Johannes, den 24. juni. Dagene som blir stadig kortere fra denne dagen og gjennom sommer- og høstmånedene som følger, kan ha vært forbundet med døperens profetiske utsagn: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30).
På samme måte ble midtvinterritenes mytiske betydning overført som en del av feiringen av Jesu fødsel på julaften.
Derfor har datoen 23. juni overlevd først som norrønn festdag, så kristen og nå i stadig større grad som en sekulær festtag i Norge og de skandinaviske nabolandene.
Norske folketradisjoner som lever i dag
23. juni 2016, etter andre møtedag, takket delegatene ved Kirkenes verdensråds sentralkomitémøte i Trondheim ja til en invitasjon fra Den norske kirkens vertskomite om å delta i den tradisjonelle feiringen av dagen.
De internasjonale møtedeltakerne ble kjørt til Trøndelag Folkemuseum og vandret opp til toppen av Sverresborg, der ruinene av den game borgen ligger på toppen av åsen, over skogene og bekkene i vikingenes rike.
Delegatene samlet seg sammen med norske familier for å vente på at det enorme bålet skulle tennes. Kvinner og jenter bar blomsterkranser i håret og foreldrene oppfordret sine poder om ikke å gå for nær kanten av borgruinene. I påvente på at bålet skulle flamme opp, kunne man oppleve folkemusikk, sang og dans.
Et av sentralkomiteens medlemmer fra den ortodokse tradisjonen, Archimandrite Jack Khalil fra Universitetet i Balamand i Libanon sa følgende: «Jeg beundrer en slik mønstring av lokalsamfunnet. Når vi ser familier som danser, synger og spiller musikk sammen er det tegn på et sterkt lokalsamfunn. Det betyr også et friskt lokalsamfunn. Musikken forteller oss om deres liv, og i dag er de glade.»
Til slutt ble bålet tent, og lyste opp mellom borgruinene. Snart skjøt de lyse luene opp mot himmelen og hvis røyk steg mot skyene over.
Enhver stamme og rase
Og festen fortsatte. Sentralkomiteen ble ønsket velkommen til museumskafeen for å smake på spesialitetene fra området: rømmegrøt med smør, kanel og sukker sammen med spekemat. Alex Benson Maulana fra den presbyterianske Church of Christ i Afrika sa over middagen «Denne dagen minner meg om at enhver rase og enhver stamme har sine tradisjoner. Det er kanskje ikke de samme tradisjonene, men likevel har de så mye til felles.»
«Dette har ingenting med farge å gjøre», fortsatte han. «Vi har alle våre tradisjoner og feiringer som tilfører mening til våre liv. Andre har sine tradisjoner også.» Med rømmegrøttallerkenen foran seg la han til «Og så ofte deler man et spesielt måltid som et symbol på feiringen.»
Ild og ånd
Besøkende fra kirker i alle verdens geografiske områder vandret gjennom museumsområdet under en sol som knapt gikk ned den natten.
«Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle reise til Norge», sa Angelique Walker Smith fra pressgruppen for Brød for verden i Washington, D.C. og Pan-African Women’s Ecumenical Empowerment Network.
«Men her er vi – bål, grøt, dansende barn. Det er fantastisk! Helt uventet! Jeg er åpen for Den hellige ånd, åpen for at Herren vil ta lede oss dit vi skal!»
Se også: