News
Olavsvegen, den lange pilegrimsleden fra Gamlebyen i Oslo til Nidarosdomen i Trondheim, var en mye brukt og populær rute, fulgt av pilegrimer gjennom 500 år, helt til reformasjonen. Veien ble restaurert og gjenåpnet i 1997.
Knut Refsdal kjenner den lange og tøffe veien godt og har nettopp tilbrakt nesten en måned med å gå de 643 kilometerne i regn og sol gjennom Norges fjell og daler til Trondheim. Norges tusen år gamle by er arena for Kirkenes verdensråds sentralkomitémøte 22.-28. juni. Møtet er treffende er bygget rundt temaet Pilegrimsvandring for rettferdighet og fred.
Trondheim ble grunnlagt av Olav Tryggvason i 977. Ofte var det her de norske kongene ble hyllet, og byen ble et pilegrimsmål etter at levningene etter Olav den hellige ble lagt i Nidarosdomen. Olav II Haraldsson var Norges konge fra 1015 til 1028 og ble kanonisert rett etter sin død i 1030. Han regnes nå som Norges skytshelgen, æret for sin innsats for å samle landet til ett under kristenflagget. Trondheim ble dermed både religiøst og nasjonalt senter for Norge og er fortsatt Kirke-Norges åndelige hjerte.
Refsdal har fulgt den gamle middelalder-veien på en reise som kulminerte i et besøk hos Kirkenes verdensråds sentralkomité, der han hilste deltakerne og knyttet sin vandring til Kirkenes verdensråds Pilegrimsvandring for rettferdighet og fred.
Refsdal, som er generalsekretær for Norges Kristne Råd, benyttet seg av det uformelle systemet som har vokst opp langs pilegrimsleden, og har overnattet i låver, hytter, private hjem og hoteller langs veien. Rundt 30 personer har fulgt ham på forskjellige deler av reisen.
På vandringen inviterte Refsdal lederne i lokale trossamfunn og humanetiske foreninger til å vandre sammen med ham og delta i dialog om lokale spørsmål og problemstillinger. Deler av veien gikk han sammen med ledere av ikke-religiøse lokale institusjoner - skoler, politi og andre - for å diskutere blant annet flyktningkrisen og radikalisering av ungdom. Gjennom pilegrimsvandringen fikk Refsdal møte og vandre sammen med folk med forskjellige legninger og overbevisninger, forteller han - for eksempel en pinsevennpastor og en imam. «Når man vandrer sammen», blir man tvunget til ikke lenger å se på forskjellene mellom pilegrimene, men på det vi må dele: mat, vann, kampen mot trøttheten. «Vi ble til bare medmennesker», sier Refsdal.
Refsdal sier at pilegrimsvandringen også gjorde det mulig for ham å forstå «at potensialet i kirkene er sterkt nok til å kunne invitere til samarbeid med andre organisasjoner og mennesker som vil vel for å samarbeide om å styrke lokalsamfunnene våre.» I Hamar har kirkene og sekulære humanistiske organisasjoner for eksempel brukt pilegrimssamtaler til å bygge et programmessig samarbeid med skolene for å bekjempe radikalisering av ungdom.
«Både Kirkenes verdensråd og de lokale kirkene får en mer betydningsfull rolle som katalysatorer for slike lokale initiativer, særlig nå som Den norske kirke ikke lenger er statskirke i Norge», sier Refsdal.
Gjennom å besøke disse stedene som har vært så viktige i gamle tider, kan de kristne og kirkene kanskje komme frem til nye roller som kan bidra til en fremtid der rettferdighet og fred er mulig.
Mer informasjon om temaet:
Pilgrimage of Justice and Peace
WCC Central Committee meeting 2016
