News
De er der hver dag, hver måned, året rundt. Slik har det vært i de siste 14 årene. De finnes der som et naturlig innslag i den kaotiske tilværelsen i Israel og Palestina. Og deres nærvær blir satt stor pris på. De står for trygghet og stabilitet. Deres eneste våpen er pennen. De ser, de lytter, analyserer og rapporterer videre.
Det felleskirkelige ledsagerprogrammet, Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI), har eksistert siden 2002 og skal bidra til å redusere vold samt fremme respekt for folkeretten. Nærvær er et uttrykk for praktisk solidaritet for utsatte grupper – både for palestinere og israelere.
EAPPI er en konkret reaksjon på en oppfordring fra kirkelederne i Jerusalem til Kirkenes Verdensråd i 2002. De skrev i sitt brev: We would respectfully request protection of all people in order to assist the re-establishment of mutual trust and security for Israelis and Palestinians. Further we would call on all peace-loving people from around the world to come and join us in a manifestation for just peace.
Kirkenes Verdensråd tok oppfordringen på alvor, og sammen med de lokale kirkene og kirker i Europa og USA ble ledsagerprogrammet opprettet. Det bygger på nærvær i landet, analyse og tilbakerapportering av hendelser.
- Rundt 70 kirker og partners deltar aktivt i programmet. Nærmere 1500 ledsagere har deltatt. Om ikke lenge tar vi imot den 58. gruppen, forteller Manuel Quintero Perez, som er koordinator i Kirenes Verdensråd.
Ledsagerne rekrutteres lokalt. Helt fra begynnelsen av har prosjektet hatt sterk støtte og mye engasjement i blant annet Sverige og Norge. En ledsager må ha fylt 25 år, men ennå ikke 70 år, ha erfaringer fra å jobbe med mennesker og snakke flytende engelsk. For å bli antatt kreves tre anbefalinger. Oppdraget er på tre måneder, og ledsagerne arbeider i internasjonale team. De bor på stedet, f.eks. i Hebron, Jeriko eller Jerusalem.
I forbindelse med Kirkenes Verdensråds solidaritetsbesøk i Det hellige land i mars, møtte vi rundt ti forskjellige ledsagere. Teamet som er utstasjonert i Jeriko, består av én nordmann og én svenske. De forteller at de dagen før ble varslet om et hjem som skulle rives av de militære. De fikk meldingen per sms, og dro raskt ut til det aktuelle området. Det er lange reiser og av og til vanskelig å finne frem. Denne gangen møtte de en beduinfamilie med mange små barn. Familien hadde blitt bedt om å forlate området og satt under den stekende varme solen i et landskap uten skygge. De ba om å få ta med seg barna til et mer skyggefullt sted, men fikk ønsket tilbakevist. Ledsagerne satt seg sammen med familien, ga dem vann og prøvde å føre en samtale med de militære for å tale barnas sak. Men hjemmet deres ble jevnet med jorden. Alt familien eide, ble ødelagt, inkludert mat, klær og skolebøker. Barna går på en skole som FN har opprettet i området. Kravet for å få gå der, er at man har skolebøker. Uten skolebøker, ingen skole.
Når vi møter familien sammen med ledsagerteamet igjen dagen etter, hilses vi glad velkommen av den hardt rammede familien. De stiller gjerne opp og forteller om gårsdagen for oss. De viser oss restene av det som i går var hjemmet deres. Nå er det ingenting igjen.
- Vi forteller gjerne, å fortelle hjelper oss å bearbeide traumene fra i går, og at Kirkenes Verdensråd satser på ledsagerne er et håp for fremtiden, at noen bryr seg, at det finnes noen der som støtter denne hardt rammede delen av verden, forteller familiefaren.
Dette er bare én skjebne blant tusener, kanskje millioner. Ledsagerne har i oppgave å se, analysere og rapportere videre.
- De får opplæring av avsenderorganisasjonen i hjemlandet sitt før de kommer til Israel og Palestina. Kommunikasjon og påvirkning er en sentral del av arbeidet vårt, forteller Manuel Quintero Perez.
En av ledsagerne vi møter, forteller at arbeidet er mangefasettert og vanskelig, men gir mye tilbake samt minner og venner for livet.
Han forteller at arbeidsøkten begynner rundt 6 eller 8 om morgenen, avhengig av hva som står på dagens timeplan. Noen følger skolebarn gjennom kontrollpostene slik at de skal komme seg greit gjennom uten å trakasseres, andre følger eldre til sykehus eller oppholder seg i urolige områder der det finnes spenninger mellom forskjellige grupper, andre igjen rykker ut når hjem ødelegges av de militære.
- Av og til føler jeg at jeg ikke strekker til. Det er mye praktisk å håndtere, og alt tar så lang tid. Av og til kan et besøk i kontrollposten ta fem timer. Jeg føler et stort ansvar for alltid å være på plass, jeg vet at mitt nærvær betyr mye for palestinerne i byen.
Han understreker at han har dårlig samvittighet for at han ikke rekker å rapportere som tenkt.
- Jeg setter alltid de personlige møtene først. Jeg skal prøve å rekke noen nyhetsbrev innen det er på tide å reise hjem om fire uker. Forhåpentligvis kan jeg få reise rundt og fortelle om hva jeg har vært med på.
Ledsageren forteller videre: Tiden her har forandret livet mitt for alltid. Jeg er ikke den samme som da jeg kom hit. Jeg har fått et nytt livsperspektiv. Jeg har sett så mye ondskap, og av og til føler jeg både vanmakt og fortvilelse. Da er kollegene mine i det internasjonale teamet uunnværlige. Sammen kan vi bearbeide inntrykk og gi hverandre mot til ikke å gi opp, men la håpet om en rettferdig fred få leve videre.
Ledsagerne viser oss den 9 meter høye muren som sperrer av området og vanskeliggjør transport mellom forskjellige områder. Av og til stenges de forskjellige kontrollpunktene helt. Av og til må man reise lange strekninger for å komme seg gjennom. Ledsagerne forteller om en kvinne som trengte akutthjelp, men som ikke kom gjennom muren på riktig sted og ble nødt til å ta en omvei. Omveien medførte en for stor påkjenning, og hun døde før hun nådde frem til sykehuset.
Det har gått 14 år siden kirkelederne skrev brevet med anmodning om praktisk nærvær til Kirkenes Verdensråd. En av dem som var initiativtakere, var den lutherske biskopen.
- Ledsagernes nærvær i området betyr mye for de utsatte, de skaper trygghet og gir håp om at noen bryr seg, sier biskop Munib Younan, for den lutherske kirken i Israel og Jordan.
Isabel Pihri er administrerende generalsekretær for Kirkenes Verdensråd og ansvarlig for diakoni og public witness. Hun ser ledsagerprogrammet som en vesentlig del av oppdraget om å gi en stemme til de som ikke har noen stemme.
- Ledsagerprogrammet er en relativt ny måte å utføre påvirkningsarbeidet på, delvis gjennom konkret og praktisk nærvær, delvis gjennom personlige analyser og kontinuerlige rapporter innen det globale programmet, men først og fremst ved at hver ledsager har i oppdrag å skrive nyhetsbrev, blogge, twitre og bruke sosiale medier for å nå ut med sine beretninger. Det innebærer at de forskjellige landene kan følge rapportene fra sine egne utsendte ledsagere.
Pihri sier at i ledsagerprogrammet tar de forskjellige medlemskirkene sammen et ansvar for å virke for en rettferdig og bærekraftig fred i området. Selvfølgelig holder det ikke bare med ledsagerprogrammets innsats, men det fungerer som en utfylling til samtaler med politikere, mellom religiøse ledere og i dialog med FN.
Kirkenes Verdensråd utfører omfattende arbeid i regionen sammen med kirkelederne og Det felleskristne Råd i Midt-Østen.
Tekst och foto: Marianne Ejdersten, kommunikationsdirektør Kirkenes Verdensråd
WCC member churches in Israel and Palestine
Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel
WCC leadership focuses on peace-building and inter-religious initiatives during a solidarity visit to Israel and Palestine (WCC news release of 12 March 2015)
Statement on Economic Measures and Christian Responsibility toward Israel and Palestine