News
Oppmuntring, inspirasjon og historiefortelling var deler av plenumsdiskusjonen om pilegrimsvandring for rettferdighet og fred på sentralkomitemøtet i Kirkenes verdensråd.
Samtalen var den første i en serie av plenumsdiskusjoner om sentrale deler av rådets arbeid, fokusert mot den åndelige og programmatiske kjernen. På møtet i Kirkenes verdensråd i Trondheim 22.-28. juni drøftet man utviklingen i organisasjonen og vurderte innsatsen på viktige områder.
Første tema var de synlige initiativene fra pilegrimsvandringen som startet etter Kirkenes verdensråds tiende generalforsamling i 2013. Initiativene omfattet en svært vellykket klimapilegrimsvandring til FNs klimakonferanse i Paris i 2015. Denne ledet til en milepæltraktat om reduksjon av klimaendringer – i tillegg til flere senere tiltak og besøk fra medlemskirker i Midt-Østen, pilegrimsvandring gjennom Latin-Amerika i 2015, der president for Latin-Amerika, Gloria Nohemy Ulloa Alvarado og generalsekretær Olav Fykse Tveit deltok, og pilegrimsvandring til Hiroshima og Nagasaki med en medlemskirke-delegasjon for å markere 70-årsdagen for bombingen og minnes ofrene der.
Gloria Nohemy Ulloa Alvarado mente at den latinamerikanske pilegrimsvandringen bidro til å «revitalisere og styrke innsatsviljen og engasjementet» i de latinamerikanske kirkene, samtidig som «håpets stemme» ble sterkere.
Fernando Enns, den tyske mennonitteologen og medlem av sentralkomitéen, er nestleder i referansegruppen for pilegrimsvandringen og medlem i den teologiske studiegruppen. Han kom med sine refleksjoner om pilegrimsvandringenes mange sider og hvordan de bidrar til forståelse, særlig gjennom vandringens tre roller: Feire gavene vi har fått, oppsøke sårene og rette opp urett.
Fokuspunktet for pilegrimsvandringen har i 2016 vært «å bygge fred i kontekst av religion og vold i Midt-Østen med fokus på Palestina og Israel», sa han. For eksempel kunne Enns fortelle om referansegruppens egen pilegrimsferd til Israel og Palestina i februar 2016, med en levende beskrivelse av deltakernes møter med lokalbefolkningen og med medlemskirker og kirkeledere.
«Vi hørte gripende vitnesbyrd fra folk som bor i Jerusalem – midt i trusler, aggresjon, usikkerhet og angrep. Vi vandret langs Via Dolorosa og delte plass med grupper av pilegrimer. Vi opplevde flyktningleirer, bosettinger, kontrollposter og separasjonsmuren. Vi luktet tåregass, bevitnet diskriminering og lyttet til våre kjære brødres og søstres frustrasjoner: Kristne, jøder, muslimer. Vi besøkte sårene!» sa Enns.
Det ble også tid til innslag om spesifikke initiativ som belyser pilegrimskonseptet, og om hva vi har lært av engasjement i spesifikke kontekster.
Tore Johnsen fra Den norske kirke og generalsekretær i Samisk kirkeråd henviste ikke bare til den fysiske, kulturelle og åndelige volden som er utøvd gjennom århundrene mot Norges samiske urfolk, men også til internaliseringen av vold. «Vi blir våre egne fiender», sa han. For ham er «sannhet, anger og oppreisning» viktige redskaper for forsoning. «Gjennom pilegrimsvandringen kan vi skape et flergenerasjonsprosjekt som motvirker urfolkets usynlighet.»
Generalsekretær John Nduna fra ACT Alliance vil gjenopplive deres kampanje for klimarettferdighet og understreket hvor viktig det er at den økumeniske medlemskirkefamilien i ACT Alliance samlet presser på for bedre avtaler under FNs klimaforhandlinger. For ham «har pilegrimsvandringen så vidt begynt.»
Konferansen av Europeiske Kirkers generalsekretær, Heikki Huttunen, talte om den globale migrantkrisen og hvordan dette påvirker de europeiske kirkene. Han kalte det en «krise for solidariteten og samfunnsånden» og lærte oss at «pilegrimsferder krever metanoia.»
Til slutt knyttet Waltrina Middleton Black Lives Matter-bevegelsen i USA til pilegrimsmotivet og stadfestet gripende at «Vi som tror på frihet, kan ikke hvile», samtidig som hun understreket hvor relevant og mektig ikkevolds-motstand er for å oppnå samfunnsendringer. «Troslederne må føre an i dette arbeidet», sa hun.
«Pilegrimsmotivet bør få oss til å åpne oss for møter, anger og omvendelse», sa Enns og oppsummerte referansegruppens tanker om konseptet. «Vi har en felles overbevisning om at det å ’reise ut’ og ’være på vei’ står sentralt i den kristne læren. Jesus sendte disiplene sine ut, for å vandre, for å være sårbare og avhengige av andres gjestfrihet – og for å finne Gud på veien – på de mest gudsforlatte steder.»
Se også:
