News
Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Kirkenes Verdensråd
Et par sko er nødvendig, men ikke alle sko passer til alle føtter. Det samme gjelder bistand – det er nødvendig, men den må tilpasses for at den skal gjøre nytten. I dag passer ikke alltid bistanden som blir gitt, og i Syria og Nord-Irak er nettopp dette viktigere enn noen gang.
En kvinne fra jesidi-folket går høytidelig gjennom rommet. Hun besøker tempelet som er hellig for alle jesidier. Hun er her for å rense seg. Få kan virkelig skjønne hva hun har vært gjennom av grusomheter fordi hun er jesidi.
Men i tempelet kan hun få en ny start.
Kvinnen tilhører en av flere minoriteter Kirkens Nødhjelp jobber med i Syria og Nord-Irak. FN snakker om et folkemord på jesidiene. Halvparten av de 500.000 jesidiene i Irak er blitt fordrevet, og mange tusen er drept.
Også den kristne minoriteten blir forfulgt, drept og hele kirkesamfunn står i fare for å forsvinne fra et område hvor det har bodd kristne lengre enn det har bodd kristne i Norge. Og muslimer med ulike minoritetsbakgrunn blir forfulgt er gruppen det er flest av blant de forfulgte.
Trygg i flyktningleir?
Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd har snakket med 4000 mennesker fra ulike minoriteter i Nord-Irak og Syria. Det de fortalte oss, er samlet til en forskningsrapport som vi lanserer i dag. Der blir det slått fast at alt hjelpearbeid må ta hensyn til mangfoldet som finnes blant flyktningene.
Minoritetene må forstås og respekteres hvis vi skal klare å finne de gode løsningene.
For alle vet at man får gnagsår om skoen ikke passer. Og slik er det også med bistand. Passer ikke skoen, dannes det sår.
I rapporten kommer det tydelig frem at flyktningene som er minoriteter, er utrygge i mange flyktningleirer. Opp gjennom historien har det vært konflikter mellom flere av folkegruppene i Syria og Irak. Derfor kan man ikke bosette flyktninger ukritisk i en flyktningleir. Dersom de ikke føler seg trygge på naboen, vil de heller ikke bo der.
Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan humanitære aktører må tenke når de skal hjelpe i Syria og Nord-Irak. Hvor viktig det er å legge til rette for religiøs utøvelse, er også noe som ofte blir undervurdert.
En minoritet slutter ikke å være en minoritet bare fordi de er på flukt
Ulike minoritetsgrupper har ulike forutsetninger for å kunne takle en konflikt. Noen minoriteter har vært diskriminert i mange tiår, mens andre menneskegrupper opplever at de nye konfliktene har gjort dem til attraktive mål for krigende parter.
Rapporten viser at de humanitære organisasjonene kan bli bedre til å ta hensyn til minoritetenes egenart og behov, slik at man kan unngå å forsterke undertrykkelse og marginalisering.
En minoritet slutter ikke å være en minoritet bare fordi de er på flukt, og diskrimineringen av minoriteter stikker dypt i denne delen av verden. For diskrimineringen tar ikke slutt om IS utryddes, for den startet lenge før deres fremvekst.
Nødvendig, men ikke enkelt
Mennesker på flukt kan ha vært utsatt for voldsomme hendelser som krever spesiell oppfølging. Vi er helt nødt til å forstå deres behov dersom vi skal kunne gi god hjelp.
Det er også viktig at hjelpen ikke favoriserer en menneskegruppe eller minoritet. For historien viser oss at skjevfordelt bistand kan bygge murer i stedet for broer.
Det er mulig med fred i Midtøsten, men veien frem dit er lang. Med økende kunnskap og en bedre inkludering av alle folkeslag og minoriteter, vil sjansene øke for at man lykkes.
Allerede nå må Norge og verdens myndigheter gjøre alt de kan for å få implementert det lovverket som allerede finnes i Syria og Nord-Irak, og som skal verne om minoritetenes rettigheter.
Samtidig som politikerne gjør jobben sin, må vi hjelpeorganisasjoner fortsette å handle. Vi må lytte, lære og forstå. Og vi må alltid ha et langsiktig perspektiv i alt vi gjør, spesielt i områder som Midtøsten. Hvis ikke, kan de kortsiktige planene skape enda mer trøbbel i det lange løp.